Martyrens død!

Føler du deg usynlig for andre? At du gjør og gjør og gjør, men blir ikke satt pris på? Kjenner du på en smerte og et sinne som du ikke helt vet hvordan du skal håndtere? Det har et navn: å være Martyr; en som lider uforskyldt. Eller kanskje det ikkje er uforskyldt lidelse, men selvpåført lidelse.

washing platesHjemme hos meg var det ofte slik at mamma stod på kjøkkenet og gjorde oppvasken etter middagen. Hun hadde sin måte å gjøre det på; Først skylte hun koppene, bestikket og så tallerkenene. Helt til sist skylte hun av kasserollene. Deretter vasket hun i samme rekkefølge. Så skylte hun i varmt vann, i samme rekkefølge. Alt ble satt på plass etter hvert som det ble tørket; koppene stod med hanken ut og åpningen ned, gaffler lå nøye opp på hverandre, det samme med skjeene, de største tallerkene nederst og viktig å ikke blande ulike mønster.

Nåde den som ikkje gjorde det på samme måte – da ble det baluba. Det ble en stille krig først, en sånn krig hvor du kan skjære gjennom luften med en skarp kniv og plutselig går det hull på byllen: en eksplosjon av banneord og det-er-synd-på-meg deklareringar raser ut. Hun klager, banner og syter over at HUN må gjøre ALT, og at INGEN hjelper henne.

Det triste er at hvis man hjelper til så blir det ALLTID galt, og hvem gidder å hjelpe da? Kjeft blir det uansett – det er bare veldig usikkert når den kommer og for hva denne gangen. I hennes virkelighet var det kun en måte å gjøre det på; hennes måte. Vi andre valgte å utsette utbruddet ved å ikke hjelpe til.

Når jeg ser tilbake på denne dynamikken så ser jeg at moren min ikke hadde det så bra, og det skapte dårlig relasjoner med oss andre i familien. Hun hjalp mennesker rundt seg, var en utrolig varm person på bunnen og veldig oppoffrende på mange måter. Hun var smittet av snill-pike syndromet og ble en Martyr. Hun greide ikke se eller sette grenser for seg selv, og når det ble for mye var det vulkanske utbrudd som rammet hele atmosfæren i hjemmet. Disse utbruddene var uforutsigbare og kraftfull. Noen var stille og noen var høylydte, felles for dem var at de var ubehagelige og sjelsettende.

Hun visste ikke andre måter å hånderer presset og stresset på innsiden enn å la det bygge seg opp, gjøre, gjøre og gjøre for så å eksplodere. Dette var et mønster jeg adopterte. Jeg ble også smittet av snill-pike-syndromet og det er ingen god følelse. Jeg følte at det var min oppgave å hjelpe alle andre, offre meg selv, min tid, mine penger slik at andre kunne ha det så bra som mulig.

Dette ble jeg så sliten av og en dag gikk det opp for meg at dette mønsteret kunne jeg faktisk løsrive meg fra. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk opp for meg.  Jeg vet bare at det ble veldig klart for meg at jeg hadde et valg. For meg handlet det om å følge hjertet. Jeg lyttet innover, jeg ble oppmerksom på hva som var sant for meg, hva som var mine grenser. Etter hvert ble det lett å kommunisere dette på en måte som gjorde at jeg ble hørt og sett på en konstruktiv måte.

Det neste for meg var å akseptere denne siden av meg, selv om jeg skammet meg over å være en person jeg ikke selv likte eller ville være. Bevissthet og aksept satt meg fri fra dette mønsteret, og det er jeg så takknemlig for i dag.

IMG_0300Det ble Martyrens død, og min frihet!

Posted by

Kundalini Yoga Lærer og foredragsholder

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.