Er det fordi moren min er død…

…at jeg har denne driven til å hjelpe andre i rusavhengighet? Det er 5 år siden moren min døde. Vi hadde ikke hatt kontakt på 12 år da hun døde av hjernehinneblødning. Hun ble rammet på venstre hjernehalvdel mest, mistet språk og ble lam i høyresiden av kroppen.

Den dagen vi hadde kranglet, 12 år før hun døde, så bestemte jeg meg for å hjelpe moren min ut av sin egen avhengighet ved å ta bort meg selv. Gjennom årenes løp så viste det seg at det nådde ikke frem, jeg fant ikke nøkkelen til å åpne min mors hjerte. Hun var på date med døden og de drakk mye sammen i de årene. I min familie var jeg det ”Sorte Får” fordi jeg ga livssmerten en stemme, jeg var problemet som aldri ble fornøyd eller kunne godta tingenes tilstand.

1choices

Jeg tok et valg og måtte stå alene i valget. Ingen i min familie så det som noe særlig stort problem at moren min var i dårlig forfatning. Hvordan kunne de – dette er jo et familiemønster, lenkene som holder oss sammen. Vi er triste, sliter, drikker og dør. Noen gleder er det innimellom, men skogen er for det meste mørk og tett.

Det var en lettelse da hun døde, men savnet etter en mor er like sterkt nå som da hun levde. Jeg prøvde virkelig på best mulig måte å hjelpe henne, men jeg nådde ikke frem.

I meg faller alt på plass akkurat nå – min drive til å jobbe med yoga, meditasjon og avhengighet i fengsler, i institusjoner og med enkelt mennesker handler ikke bare om mine avhengigheter, den handler om at jeg ikke nådde frem til moren min. Jeg ser det i rusavhengige i dag: unnvikelsen, løgnene og en fullstendig mangel på selvtillitt.

Jeg vet at yoga og meditasjon er et av mange gode verktøy for å få de endringene man trenger, for å bygge selvtillitt, finne mening og skape gode vaner. Men hva hjelper vel det når unnvikelse, løgner og dårlig selvfølelse står i veien?

Jeg vet jeg har noe å bidra med, en erfaring og kunnskap som kan komme mange til nytte. Men jeg når ikke frem fordi unnvikelse, løgner og dårlig selvbilde står i veien og de har støttespillere. Disse støttespillerne kalles fornektelse, skam og medavhengighet.

Denne gangen gir jeg heller ikke opp. Jeg vet det er en vei ut av avhengighet bare teamet fylles opp med kunnskap, erfaring, medfølelse, dypde og klokskap. Vi trenger flere mennesker i fengslene, i institutsjonene, i hverdagen som skjønner mekanismen i avhengighet og som tør å stå i de mørke rommene, i stormen, i helvete sammen med avhengigheten. Først da gir den slipp, for i lyset kan ikke mørket skinne.

cropped-imgp5444.jpg

Mitt liv er et minne om deg, mamma!  La oss skinne sammen, la oss løfte hverandre…

Advertisements

Posted by

Kundalini Yoga Lærer og foredragsholder

Leave a Reply